(Bildet på forsida er hentet fra programmet ved begravelsen)

Tor-Vidar Halvorsen døde vel ei uke før jul 59 år gammel. Han var vel kjent i Ørnmiljøet, både som en del av vaktmannskapet på A-kampene, i Ørneredet og i Ørns Eldre.
Uansett hvilken form man var i når man møtte Tor-Vidar, ble man glad når man møtte ham. Han utstrålte nemlig en ekte glede som hadde umiddelbar smitteeffekt.

Terje Rønnes var nabo med Tor Vidar i Høyhuset og har skrevet et varmt minneord som viser mange sider ved Tor Vidar.

MINNEORD: 

Kjære Tor-Vidar. Du hadde ikke behøvd å reise allerede nå. Vi som bor i Høyhuset - eller Tårnet som vi liker å kalle det - hadde ikke regnet med at du skulle flytte ut fra leiligheten i tiende etasje så brått.

Da jeg flyttet inn i åttende i 2008, hadde du allerede bodd i Tårnet i seks år. Du var en av de første jeg ble kjent med. Ikke fordi jeg er så flink til å ta kontakt med nye naboer, men fordi du var det. Uten å være påtrengende, innledet du hverdagslige samtaler på din godlynte måte.

Av og til ringte du på hos meg med spørsmål om å få en utskrift av noe du hadde hørt fantes på internett. For «sånne datagreier gidder jeg ikke kaste bort tid på». Dessuten ville du ha det på papir slik at du kunne arkivere det på skikkelig vis.

Andre ganger ringte du på for å spørre om jeg ville låne en bok eller film du likte godt, for å gi meg et avisutklipp fra Gjengangeren, for å spørre om du skulle kjøpe noe for meg når du skulle på harrytur, eller fordi mobiltelefonen din var kranglete. Jeg ertet deg flere ganger angående den gamle Nokia’en med at Riksantikvaren gjerne ville overta den. Da humret du slik bare du kunne.

Du snakket ikke så mye om livet ditt utenfor Tårnet, men du var veldig stolt av din oppvekst som fastboende på Bastøya. Du var også mektig stolt av familien din. Du sa aldri så mye om dine nærmeste, men det lyste i øynene dine når du omtalte dem.

Du kunne aldri forstå hvorfor ikke jeg var like opptatt av fotball og Ørn som det du var. Da var det du som ertet meg på din godmodige måte.

Nesten daglig så jeg deg gå nedover Wistings vei for å handle på Kiwi, for å besøke noen som trengte en hjelpende hånd eller bare for å rusle en tur og møte bekjente å småprate med.

Var du aldri sur og grinete, Tor-Vidar? Var du aldri bitter og forbanna for noe? Jeg opplevde det i alle fall ikke i de ni årene jeg fikk lov til å være naboen din. Det tror jeg heller ingen andre i Tårnet gjorde.

Vi i dette ti etasjers lille samfunnet savner deg allerede, og vi vil huske deg lenge. Du hadde ikke behøvd å reise allerede nå, Tor-Vidar.

Terje Rønnes
på vegne av naboer som er triste.