Vi har funnet fram beskrivelse av Ørns drakt gjennom de første 25 år, supplert med en del bilder.  Ørns første jubileumsbok ble nemlig utgitt da klubben feira 25 år – i 1929. Der er det gjengitt et kåseri av Einar Pedersen, men vi veit ikke i hvilken anledning det blei holdt.

Draktraktspørsmålet gjennom 25 ar

 «Men keiseren glemte ikke sitt folk! Han ga dem lønn i løfter om nye uniformer". Disse Hambros ord i biografien over ekskeiseren i Dorn rant mig i hu, da jeg begynte å rote op i draktspørsmålet innen "Ørn" gjennem 25 år. - Det ser næsten ut som om vi har hatt mange "keisere", som har betenkt sine tropper med "lønn i nye uniformer", for vi har betenkt sine tropper med "lønn i nye uniformer", for ikke mindre enn 6 ganger er der skiftet tøi blandt de menige.

Der stod en unggutt i 1904 nede på stranden i Skjerkebukta og malte en pram lyserød. Hvordan han hadde opdaget, at nettop den farven var den eneste saliggjørende for den gamle farkosten er ikke godt å vite, men den strålte da tilslutt som en hel farvesymfoni både utabords og innabords.

Maleren var den nu meget kjente fotballadministrator i Fredriksstad, Richard Johansen. Dengang var han «capten» i Brakkeguttenes fotballklubb "Uræd". En klubb som aldri hadde tellet mere enn 10 mann. Den 11. blev gjerne lånt. En lur maler kanskje, han Richard, for tapte de en kamp, så han alltid den undskyldning, «at vi sparka bare med 10».

Nu hadde "Uræd" nettop lidt et nederlag for Ynglingeavdelingen med 1-0, og derfor gikk malerkosten den eftermiddag kvikkere enn nogengang i bare ærgrelse. Farven burde naturligvis av den grunn vært grønn, men nu så han bare rødt, så heri ligger sannsynligvis grunnen til den røde farven. Som han slik står, kommer det to gutter ruslende nedover mot ham. Det var Albert Fougner og Lars Hansen fra Ynglingeavdelingen. Om ikke Brakkeguttene kunde slå sig sammen med dem, så kunde det bli gode greier? I en fart blev holdt krigsråd, og det endte med at begge lag gikk sammen. Fra «Storm» i Tønsberg forelå allerede utfordring til match. Navnet «Ørn» hadde klubben fått nogen dager i forveien, men Richard protesterte mot et slikt navn og foreslo «Hortens Fotballklubb». Men gudskjelov, at ikke forslaget gikk igjennem", sa han mange år senere, «ellers hadde jeg ikke fått en glad dag».  

Ørns første drakt, her laget fra 1905.

Og så kom den første uniform. Den var enkel uten noget stas. Hvit trikot med bokstavene "ØRN" i blått på brystet, blå benklær med rødt belte - altså flaggfarven. Nasjonalt skulde det være. Denne drakten beholdt man i 4 år. Da var det forslag om forandring. Den hvite trikoten var kan-hende upraktisk og ga ingen beskyttelse for regn og sur høstvind. Derfor blev den i 1908 ombyttet med en helt brun satinbluse med sorte benklær. Sålenge blusen var ny og skinnende var den ganske pen, men du verden, slik den så ut efter et par sesonger. Grågrønn av vask og blekning, og svettet man blev den helt sort.

Først i 1911 fant man det påkrevet å gå til nyanskaffelse, men da hadde man sett sig lei på den brune skjorta og de sorte benklærne, og vilde ha en friskere farve, naget som kunde lyse op litt. Og så blev man nasjonalister igjen. Var det ikke dig, Olaf Larsen, som var far til flaggskjorta av 1911? Nu blev det trikottrøie med blå ermer, rød stripe i rygg og bryst med hvit stripe på hver side av den røde, sidene blå som ermene. De sorte benklær blev bibeholdt. Denne drakten hadde bare en 2-årig levetid. Den krøp ca. ½-tomme - norsk - for hver vask, så det var bare et tidsspørsmål, når man så enden. Ihvertfall var der i 1913 adskillig klaring mellem skjortekanten og bukselinninga.

Ørns trikottrøie i den første pokalkampen mot  Lyn 1911 med blå ermer, rød stripe i rygg og bryst med hvit stripe på hver side av den røde, sidene blå som ermene.

Jubileumsåret 1914 kom med nytt krav. Vi kunde ikke møte i Kristiania til avgjørende pokalkamp med "Lyn" i et antrekk, hvor skjorta forlengst hadde sagt farvel til buksa, og så fikk vi efter megen parlamentering den brune ullsweateren med hvit krave og opslag, hvite bukser og sorte strømper med 2 hvite og 1 brun ring. En praktisk og vakker drakt - kanskje den vakreste i landet. (Dum bonde, som ikke skryter av sitt eget smør).

Den brune drakta var endelig på plass igjen, her fra den første kampen mot et utenlandsk lag, mot engelske Dartford i 1914.

Og vi gjorde oss i det antrekket, for noget av det første var et nytt napp i "Lyn"-pokalen for et utsøkt stadionpublikum i Kristiania. Det var under denne kamp Emil Hansen avfyrte sitt meget omtalte "stadionskudd." Fra center brenner han av uten videre komentar et langt fluktskudd, som forsyne mig havnet i mål. Jeg vet ikke hvem som var mest himmelfallen – «Milemann» eller Am ble Ommundsen. Men gamle, støe Emil rusler smilende tilbake: «Slik ska' dere skyte, gutter!" Vi spilte kampen med 10 mann og vant 4-2. Dagen efter så jeg mig anmeldt i "Social-Demokraten" for "uanstendig antrekk". Noget som selvfølgelig moret oss kostelig. Jeg hadde nemlig ingen strømper over støvlekanten, og så korte benklær, at de ikke var synlige i underkant av sweateren, når jeg dro denne godt ned.

Jeg hadde såret «Social-Demokratens» bluferdighet og burde naturligvis gjort unskyldning, men jeg var jo "fra landet" og hadde ingen anelse om, at der satt et så blygt publikum på tribunene. - Denne brune ullsweateren beholdt man i hele 4 år, og den viste sig å være utmerket, også til vinter-bruk. En flerhet av oss "Ørn"-gutter var jo medlemmer av Hortens Skiklubb, og som skigenser var den god og varm. Og mangt et skirenn har sett den brune ulldotten (Emil Hansen) i hoppet sveve ut på de største lengder. Og mangen en brun ulldott har i langrennene i Vestfold skreket: «Løipe»! til en fortumlet fremling, for så å pigge som en brun strek opover lia.

Ørns lag i den første seieren i NM – i 1920.

De har ikke gjort skam på farven de karene. Men allikevel skulde den vike plassen fra 1918-20 for en brun satinbluse med hvit krave og opslag. Benklærne og strømpene bibeholdtes. Grunnen? Jo, man hadde plutselig funnet ut, at den var for varm midtsommers. Og noget kunde det jo være i det. (Nei da, Einar, hovedgrunnen var vanskeligheten med å skaffe trikotdrakter under krigen. Red.) - Ihvertfall var det av praktiske grunner, man foretok denne lille endring, og for å spare på ullsweateren, som man allikevel vendte tilbake til i 1920. Hermed hadde man igjen fått den vakre drakten fra 1914-18, og da det er den brune drakten, som ute blandt folket er den man alltid forbinder med "Ørn", Horten, var det å ønske, man aldri vilde forlate denne. (Et år, visstnok i 1925 hadde man en mindre variasjon av den brune genseren, idet farven blev valgt betydelig mørkere og de hvite opslagene var sløifet. Red.)

Einar Pedersen

Lagbilde fra 1951 der man har lagt litt ekstra farge på drakta i etterkant.

Her er det seineste lagbildet – Ørn Horten A-lag herrer i 2018.