(Bildet er av Per Bredesen (t.h.) sammen med Sverre Bye)

Jeg er Per-Gunnar Bredesen og fører dette i pennen på vegne av min far, Per, og meg selv. Takk til Per Branstad som sendte stafettpinnen videre til oss. Sistnevnte har jeg hatt gleden av å ha som lagleder på guttelaget til Ørn, og senere i arbeidslivet på Bekkajordet (Norcontrol/Kongsberg Gruppen). Det var aldri et kjedelig øyeblikk.

 

Men tilbake til valg av lag. Min far og jeg har lagt vekt på hvilket lag vi kunne tenke oss å være en del av, m.a.o. hvilken sammensetning av spillere som i sine beste stunder kunne prestert på et høyt nivå i Norge. Vi har ikke lagt vekt på grad av «brunhet» gjennom antall Ørn-kamper. Og la det være klart: Innbytterne vi har valgt kunne like gjerne startet kampen. Å velge kun 11 spillere er altfor få når vi tenker på alle de gode spillerne som er fostret opp i Ørn.

Vi har valgt en 4-3-3 formasjon.

Keeper

Førstevalget er Torbjørn «Tobben» Hansen. Han hadde en solid fysikk og spenst og var en uredd tøffing.

Ørn har hatt mange gode keepere. Jeg har spilt sammen med Dag Skullestad, Tore Antonsen og Helge Fjeld. Sistnevnte vil bestandig bli stående som en klippe i Ørns historie. Dag kan jeg tenke meg hadde en stil som lignet på Tobbens. En motstander sa en gang med frykt i blikket «Keeperen deres er jo helt vill og blodig!». Tore var en god og smart keeper. Han hadde en veldig god spilleforståelse. Dette ga seg spesielt utslag i når noen var alene gjennom mot han. Det var faktisk ikke mange som klarte å score i slike situasjoner.

Ellers husker jeg vi skulle spille mot Urædd i Porsgrunn og var på vei ut på banen. Men vi manglet keeperen vår. Hvor var han? Jo, han stod i pølsekøen i kampdrakt! Han var blitt så sulten! Navnet på vedkommende får bli en hemmelighet.

 

Sidebacker

Harald Røed var en solid og mer moderne, offensiv back. Han hadde allround egenskaper gjennom fysikk og hurtighet, og en herlig fighting spirit.

På den andre siden står Richard Olsen frem. Gjennom hele oppveksten var han i Lystlunden og perfeksjonerte venstrebeinet sitt. Han stod dag etter dag og prikket ballen i nettmaskene nær vinklene. Richard var aldri skadet til tross for at han så og si aldri gjorde en tøyningsøvelse. En gang treneren ba hver spiller lede en tøyningsøvelse, kom turen til Richard. Han husket jo ingen og ble litt rådvill. Til slutt trakk han på skuldrene! Vi knakk sammen.

 

Midtstoppere

Jeg hadde gleden av å spille både med og mot Per Erik Kompalla. Han var en elegant og veldig smart fotballspiller. I tillegg hadde han en herlig venstre pasningsfot og litt av en skuddslegge. Som Våerenga-spiller møtte vi Ørn en gang hvor Per Erik skjøt fra 30 meter. Keeperen vår, Tom R. Jacobsen, fikk fingrene mellom ballen og tverrliggeren. Han hadde sterke smerter lenge etter kampen.

En annen smarting på midtstopperplass var Lasse Johnsen, et balltalent som har spilt på juniorlandslaget både i fotball og håndball. Han var ikke den hurtigste, men kompenserte dette med en enestående plasseringsevne. Lasse hadde bestandig glimt i øyet. I en kamp hvor vi fikk corner, ba han meg å holde litt igjen. «Jeg skal bare opp å score», sa han. Og jammen gjorde han det ! Det er muligens hans eneste mål for Ørn, ikke vet jeg.

 

Innbytter:

Thomas Knutsen er en spiller med stor klokskap og autoritet. Det er bestandig en konstruktiv tanke bak det han foretar seg på fotballbanen. På toppen av dette er han målfarlig.

Etter 10 år på A-laget er han blant de ruvende i Ørn-historien, inkludert den som gjennom historien har spilt flest obligatoriske kamper pr. sesong.

 

Midtbane

Dag Riisnæs var en midtbanespiller av høy klasse. Han fôret medspillerne med lekre pasninger og det var en nytelse å oppleve detaljene hans fra tribunen. Dersom han ikke hadde vært så lojal mot Kongsvinger på nitti-tallet, ville han vært en del av den virkelige storhetsperioden til Rosenborg. De ønsket ham sterkt.

Harry Boye Karlsen spilte med min far både for Ørn og på landslaget. Han var en flott type (som de sa i gamle dager) med sterk fysikk. Han kunne bekle så og si alle plasser på et lag, fra spissplass til etter hvert midtstopperplassen og defensiv midtbane. Han fikk med seg 58 landskamper for Norge i en tid med få landskamper pr sesong.

Min far insisterer på å ha med meg - Per-Gunnar Bredesen - på laget. Sånn er det når bukken blir satt til å passe havresekken. Før veien gikk til Oslo spilte jeg på midtbanen for Ørn 1975-1977 (deretter 1985 og 1989). Faren min påstår at jeg var hurtig, teknisk og hadde et godt overblikk.

Innbyttere

Jørgen Jalland var målestokken på en meget god allround midtbanespiller. I tillegg til fotballintelligens, gode pasninger og å være en ballvinner, var han også målfarlig.

Som en kuriositet velger jeg også som innbytter en spiller som ga seg tidlig. Jeg spilte sammen med Jan Ese fra aldersbestemte lag opp til Ørs A-lag. Fra Ørn-tiden via 5 år i Lyn og til Norges beste lag, Vålerenga, i 1983 og 1984 spilte jeg sammen med mange gode spillere. Men Jan er det største talentet jeg har spilt sammen med utenom min far. Han kunne finte spillere ut i «pølsebua» kun med kroppsbevegelser. Dersom dere for øvrig skal få et inntrykk av spillestilen hans, kan dere ta en titt på George Best (Manchester United) på YouTube.

 

Spisser

Gunnar Dahl, min bestefar (min mors far), er selvskreven på laget. Han gikk dessverre bort i en arbeidsulykke i en alder av 40 år. Han spilte i Øns gullalder og har til sammen scoret 7 mål i norske cupfinaler. Han spilte i 5 cupfinaler og fikk også med seg 4 landskamper. Som spiller ble han beskrevet som «Kvikk, solid, dyktig og smidig. Hans frekkhet i angrepet og forståelse av spillets finesser, er betagende». Han fikk også med seg landskamper.

Jeg har forståt at Gunnar var en person med høy moral og integritet, og forbilde både på og utenfor banen. «Gunnar Dahls Minnefond» ble opprettet med bakgrunn i dette. 

Fritz «Sjanta» Kristoffersen spilte ving sammen med min far. Han var meget hurtig og hadde en aggresiv spillestil. Han var en terrier som ingen back hadde lyst til å møte.

Per Bredesen, min far, trenger sannsynligvis ingen nærmere beskrivelse. Jeg velger selvfølgelig han med på laget. Jeg hadde gleden av å spille med ham i noen oldboys kamper. Til tross for at han er 27 år eldre enn meg, var han i stand til å lure motstanderne trill rundt. Manglende fart pågrunn av høy alder kompenserte han med å finte dem ut av balanse eller slå en tunnel.

Innbyttere

Arvid Pedersen var en senter på høyt nasjonalt nivå. Det var aldri noen fare for å miste ballen når man slo opp på Arvid med en mann i ryggen. Han skjermet motstanderne vekk, og greide alltid å få snudd seg rettvendt med ballen i beina. Og skuddene luktet det svidd av. En gang, mot Askim høsten 1975, skjøt han ballen gjennom nettveggen og inn i mål. Målet ble godkjent. Til tross for protester fra Askim-spillerne fant ikke dommeren ut av hvilken nettmaske den hadde trengt seg gjennom.

Bjørn Odmar Andersen opplevde jeg som spillende trener. Han var alltid positiv og i godt humør. På banen var han en suveren, underholdende driblefant. Han var fortsatt meget god når han kom tilbake til Ørn fra storlaget til Strømsgodset. At han ble kåret til årets spiller i Drammen når Godset var som best, sier litt om nivået hans.

Som trener var han søkende på hvilken stil på pep-talk-en som kunne inspirere oss spillere. Mot Kvik Halden våren 1975 hadde han funnet ut at vi skulle hoje og skrike til hverandre i garderoben før kampen. Vi tapte 5-0. Uken etter mot Askim, hadde han lest seg opp på at noen hadde hatt suksess med å være fullstendig stille før kampen. På nytt tapte vi 5-0. Etter dette ble temaet lagt dødt!

Forøvrig var han en stor inspirasjonskilde for oss unge gutta, og på dager uten trening tok han gjerne ekstra økter med oss.

 

  • Til slutt vil jeg takke for alle de gode minnene fra tiden i Ørn, ikke minst i de aldersbestemte årsklassene. Ørns rolle som en del av et godt oppvekstmiljø i Horten kan ikke overvurderes.
  • Og jeg vil gjerne utfordre Eddie Bjerkeskaug til å overta stafettpinnen. Før han gjorde en kjempejobb for klubben,  var han en veldig god midtstopper på laget vårt gjennom de aldersbestemte årsklassene, og lagets muntrasjonsråd