Fokus på «hverdagen» i Lystlunden

Lagbilde av HFK fra 2006 med trenerne Lorns Lona og Edgard B. Larsen. Anne Grete Krämer står ved siden av Larsen

I sommerserien «Mitt beste Lystlunden-minne», har det hittil vært fokus på herrefotballen. Vi har utfordret flere kvinner, og først ute er Anne Grete Krämer. Hun er kanskje den som har levd lengst med fotball av kvinnene i Horten, og er fortsatt aktiv på Ørn Hortens syverlag.

Her er Anne Grete Krämers bidrag: 

Mitt beste Lystlunden-minne
Lystlunden er for meg et eneste stort og godt minne fra min tid i både Falk, Horten Fotballklubb (jenter i rødt) og Ørn. Når jeg går inn på området er det som om jeg har et innebygd ekkolodd som gir meg impulser fra hendelser og mennesker alt etter som hvor på området jeg befinner meg. Sportslig sett så har de store øyeblikkene som opprykk eller møte med kjente lag skjedd på bortebane, så her blir det «hverdagen» i Lystlunden som får fokus. 

Brødposer og søle
Et av mine eldste minner handler om brødposer, søle og 15/15 på gamle grusbanen som lå der Lystlunden arena nå er bygget.
Vinter og vår, fram til gressbanene var klare, delte Falk og Ørn den ene grusbanen som var i Lystlunden. Ofte var det isete, og jeg skal ikke engang komme innpå dette med skruknotter og livsfarlige ispigger på fotballskoa. Like sikkert som at våren kom så ble banen sølete og gjørmete når snøen gikk og sludd og regn overtok.
Det ble store områder på banen som besto av vanndammer og søle. Om det var sant eller ikke fant vi aldri ut, men historier gikk ut på at det hadde vært søppelfylling der i gamle dager, og derfor fikk man aldri søleflekker fra grusbanen helt vekk fra klærna selv om man brukte alle triksa i boka.

Treningstøyet hadde ikke akkurat vært gjennom en revolusjonerende utvikling ennå, men vi hadde i hvert fall den tidens moderne fotballnikkers i bevernylon. Stoffet tålte både sklitakling og annet røft bruk, som var kjekt når man var ofte i nærkontakt med grus. Uttrykket blod, svette og tårer kom til sin rett på dette underlaget.
Overdelene var gjerne romslige bomullsgensere, som tok til seg regnet som en svamp og vi gikk godt opp i vekt mens vi trente i regn og søle. Derimot prøvde vi å gjøre oss mer vanntette i bunn. Det vil si at vi tredde brødposer på føttene før vi tok på oss strømpene, for vi skulle prøve å ikke bli våte og kalde på bena for det visste jo alle at da ble man syk. Vi løp rundt med knitrelyder fra skoa og sklei litt rundt inni posene og var sikre på at dette var det lure å gjøre.
På slutten av treningene i oppkjøringsperioden fra januar til treningsleir i påsken var det gjerne et par kondisøvelser som gjaldt, det var enten doggiser eller 15/15. Jeg var av den klare oppfatning at 15/15 var den største torturen, hvor man skal nesten spurte i 15 sek, og deretter hvile i 15 sek. Så bestemte treneren hvor mange repetisjoner vi skulle holde på med dette. Legg til brødposer og bevernylonbukser i dette regnestykket. Det mest slitsomme minnet er en vinter hvor vi starta på 10 repetisjoner i januar, og økte med 2 repetisjoner for hver trening til vi løp 45 repetisjoner, før det gikk andre veien og det ble færre for hver trening og ned igjen til 10. På det verste så føltes det som om det var nesten så vi ikke rakk mer enn kondistreninga på trening. Jeg har aldri vært så sliten og irritert på en trener som den vinteren der. Men innen påsken ble det stålkondis og treningsleir.

 Jenter i rødt 1998-2007
Horten Fotballklubb ble stiftet 9.9.1998. Etter mange år med litt haltende interesse for jentefotballen i de forskjellige klubbene i kommunen, var det ildsjeler fra Ørn og Borre som stod i bresjen for å danne en ren jenteklubb. Hovedtanken med å danne Horten FK var å tenke nytt og tilrettelegge bedre for jentefotballen, sørge for gode trenings- og kampforhold, egne sponsorer og at alle unge fotballjenter i kommunen skulle ha et godt seniorlag å strekke seg mot. Fargen var helrød, og vi fikk tillatelse av familien til Arne Durban, skaperen av Hortenspiken, til å bruke denne som logo for klubben.

Vi gjorde det til dels svært godt i 2. divisjon, og hadde trenere med klingende navn som Hein Henriksen, Lorns Lona, Edgard Larsen, Ardian Gashi og Kjell Andre Thu. Etter ni år med fantastisk innsats fra de involverte i styrer og verv ble det til slutt for få personer og for mye jobb, og HFK fusjonerte med FK Ørn Horten som ikke hadde hatt damelag på mange år. Dette ble et lykkelig ekteskap som skapte mange nye gode minner, denne gangen i Ørn.
HER kan du lese en grundig artikkel om stiftelsen og årene i HFK.  

Det første HFK-laget klare for sesongstart i 1999.
Bak fra venstre: Hein Henriksen, Benedikte Olsen, Linda Moen, Trude Tveiten, Mona Opsahl, Marianne Sunde, Marianne Lindtveit, Madeleine Bjørnsen, Marthe Vørrang, Hilde Strat, Tonje Lehmann og Roy Enghaug.
Foran fra venstre: Kristine Røed, Charlotte Hansen, Susan Førum, Maria Jordskogen, Kristin Thomassen, Helle Henriksen, Live Eide Eriksen og Cathrine Lehmann.

Den viktige laglederen

En siste ting jeg har lyst til å nevne som alltid får meg til å smile, er minnene om en helt spesiell lagleder som hadde Lystlunden som sitt domene. Hun var ikke med på bortekamper, men rula i Lystlunden. Berit Refvik Dalen, som dessverre gikk bort i 2010, gjorde alt for at vi jentene skulle ha best mulig forhold, noe som vi ikke var bortskjemt med i guttas verden. Hun var veldig engasjert, samtidig som hun var lite opptatt av selve fotballen. Tror kanskje ikke hun engang kunne reglene, men det var ikke hennes fokus. Hun stulla og stelte med oss, og sørget blant annet for at vi alltid møtte en proff garderobe med nyvaska drakter hengt på kleshengere på plassene våre, og det var ikke hverdagskost for å si det mildt. Berit forlangte å styre stadionmusikken før kamp. Selv om speakeren vår og altmuligmann Alf Bruun prøvde å sette på musikk med litt fart i, så endte det alltid med at balladene til Jan Werner Danielsen runget utover Lystlunden. Og Alf er ikke redd for å si fra når det er noe, men han ga etter for Berit. Mer enn en gang kommenterte motstanderlaget musikken, og vi prøvde også selv forsiktig å foreslå musikk som kunne være litt mer fart i, men det kunne vi bare glemme.
Berit elsket Jan Werner, han og bare han skulle spilles i forbindelse med våre kamper. Med tiden fikk vi nye lagledere og musikken endra seg, men jeg slutter aldri å tenke på Berit og Jan Werner når jeg hører musikk før kamper i Lystlunden. 

Anne Grete Krämer