Gratulerer med dagen

4. mai 1904 blei Ørn stifta, og i dag fyller klubben 119 år. Mikael Johne, som var sekretær i det som i dag heter KFUK-KFUM, var den som tok initiativet.
Gratulerer med dagen til alle Ørnvenner.

Her er et utdrag fra Ørn Hortens jubileumsbok fra 2004:

Ørnen klekkes

Mikael Johne het en ung teologisk kandidat, som omkring 1904 var sekretær i Hortens Menighetsforening for unge, eller Ynglingeforeningen. Han har fortalt at det var en flokk frisk, varmhjertet ungdom han møtte her i Horten, ikke minst blant teknikerne. Under arbeidet i foreningen gikk tankene hans naturlig i den retningen: Hvordan skal vi få samlet ungdom til det som virker utviklende, disiplinerende og skaper en god kameratskapsånd? Det ble en fotballklubb. Nå var nok målet ikke å skape en klubb som var tenkt å bli blant de beste her i landet. Det var først og fremst det sosiale og trangen til morsom adspredelse og tidsfordriv i de lange lyse sommerkveldene som var bevegrunnen til klubbens tilblivelse. Forholdene forøvrig lå gunstig an for å starte en fotballklubb idet Horten Turnforening hadde fått overlatt et jorde i Lystlunden til idrettsplass.

I slutten av april 1904 rettet Johne en oppfordring til de unge teknikerne Albert Fougner og Lars Møller-Hansen om å søke å få dannet en fotballklubb innen foreningen. Og de to sammenkalte til et møte den 4. mai hvor fotballklubben Ørn ble stiftet. Et midlertidig styre ble valgt: Albert Fougner, formann, Olav Bilberg og Oskar Andersen, styremedlemmer og Lars Møller-Hansen, kaptein. Kontingenten ble satt til 15 øre pr. måned, og ved innskrivningen skulle det erlegges 50 øre. 

Navnet
Det hviler et skjær av romantikk over beretningen om hvordan klubben fikk sitt navn. En vår dag i 1904 sto noen unge menn i en klynge i nærheten av byens idrettsplass. De var enige om at det skulle gjøres et forsøk på å stifte egen fotballklubb. Men hva skulle den hete? Det manglet vist nok ikke på forslag, men kun det beste var godt nok. De måtte finne noe med fynd og klem. Da var det underet skjedde – i retning over den åpne idrettsplassen kretset mot det lette skylaget et prakteksemplar av en kongeørn. Den fløt majestetisk på himmelen, noen kontrollerte vingeslag, seilflukten førte den stadig oppover – høyere og høyere, inntil øyet ikke lenger kunne se den – da ørnen forsvant for deres blikk var det ingen som følte behov for å fortsette navnekampen – det ble raskt enighet om at klubben skulle hete Ørn.   

Det ble snart liv og fart over treningen, som foregikk på idrettsplassen med samtykke fra Hortens Turnforening. Pressen var straks med, og møtte den her forholdsvis nye idrettsgren med sympati. Dette viser et inserat, som gjengis fra Gjengangeren 14. mai 1904:

Torsdag var Idreetspladsen tæt besat med et interessert Publikum, der paasaa Turnernes og Footboldklubbens Øvelser. Angaaende Footbold kan man ikke undlade et par Bemærkninger: Denne Sport, der i lang Tid saaes paa med Foragt, er i de senere Aar begyndt at vinde betydelig Indpas i Norge, og der findes vel snart sagt ikke den By, som ikke har sin Footboldklub. Dog er der fremdeles mange, der betragter Footbold som noget raat farligt – en Sportsleg i hvilken man bryder Arme og Ben til Tidsfordriv, og en gang imellem knaser Ribbenene paa hinanden for moro skyld. Man læser imidlertid i Engelske Aviser over Matcher, hvor en er bleven paa pletten, og saa? Det kan da ikke være noget morsomt at se paa gale Mennesker sparker Benene of hinanden. Og dog findes der vel ikke stort ufarligere Sport end netop Footboldspil, drevet paa Gentlemansvis, likesom der vel ikke findes nogen Sport, som udvikler mere Aandsnærværelse og Smidighed, og last but not least Lydighed. Lydighed er det, som holder Spillet oppe, og uden den gaar det ikke. Kapteinen maa have fuld Herskeret over Mandskapene og ved sit mindste Vink kunde stanse Spillet, og netop her har vistnok Teknikkernes Footboldklub sin svage side. Der spilles formegen uden Ledelse, og følgen heraf er at Publikum, som man stadig bør tage Hensyn til, faar et Misindtryk of Spillet. Faa en Kaptein, der stadig kan lede Spillet, og som forstaar at skaffe sig Lydighed. Til Slutning vil vi ikke undlade at henstille til Publikum paa Idreetspladsen ikke at være saa paagaaende, at det ikke alene er til Skade for Øvelsenes udførelse, men ogsaa kan adstedkomme Ulykke.