Mitt beste Lystlundenminne – Øyeblikket

Det er mange som har et sterkt minne om Vålerengakampen i 2001 da Ørn redda plassen i 1. divisjon på overtid, etter scoring av Helge Fjeld. Sven Pollen Solbakken som var en bauta i Ørn i mange år, vil formidle sine inntrykk fra kampen – sett fra banen.

 Av utallige opplevelser og minner fra Lystlunden gjennom mange år i klubben, så er det allikevel ett som skiller seg litt ekstra ut for meg.

Mitt beste Lystlundenminne, er som sikkert flere andre, Vålerenga-matchen i 2001.

Forskjellen for meg og mange andre som var på den kampen, var at jeg var en av de som faktisk var ute på banen og spilte. 

Etter fire strake tap i serien på rad, inkludert ett forsmedelig 5-0 tap borte mot Mandalskameratene, var forutsetningene klinkende klare før denne siste og avgjørende 30 serierunden, hjemme mot Vålerenga.

For å holde oss i 1 divisjon året etter så måtte følgende skje:
Vi måtte vinne mot Vålerenga, og Mandalskameratene kunne ikke vinne sin hjemmekamp mot Raufoss.

Etter mange år i 2 divisjon, hadde dette året vært en kjempeopplevelse for klubb, fans og ikke minst oss i A-stallen til FK Ørn Horten – å få spille og kjenne på nivået i 1. divisjon.

Det som for min egen del gjorde dette litt ekstra spesielt, var at jeg selvsagt hadde ekstremt sterke følelser for klubben, men ikke minst også at vi hadde ett stort innsalg av lokale gutter på laget og i stallen.

Og de aller fleste følte det på samme måte som meg, dette betyr noe for oss, og vi skal fa.. ikke ned!

Så i 30. serierunde, 28. oktober 2001 sto Vålerenga på motsatt banehalvdel i Lystlunden.

En formidabel motstander, som allerede var klar for opprykk til Eliteserien, og med profilerte spillere på lag og i stall som f.eks: Freddy Dos Santos, Erik «Panzer» Hagen, Kjetil Rekdal, Pa Modouh Ka og Aasmund Bjørkan.

Gutter man stort sett kun hadde sett på TV.

Vi på motsatt side av banen, hadde ni Hortensgutter i troppen til denne kampen, Even Eide Eriksen, Morten Tollefsen, Bjørn Erik Teigen, Ronny Andersen, Benny Nielsen, Geir Ludvigsen, Morten Bredesen Føske, Jan Dale og ikke minst kongen sjøl: Helge Fjeld!

Og hvis man tar med Idris, Jostein Andersen + meg selv, så kan man si at vi at vi fort var 12 lokale spillere, hvorav svært få av oss hadde fått så mye TV-tid opp igjennom..

Men vi var vanvittig motiverte, og hadde trua på at i hvert fall vi skulle klare vår del av oppgaven.

Mye er sagt og skrevet om kampen, men pisket frem av over 2000 tilskuere i Lystlunden så ga vi alt, og kampen ble en helt hinsides berg og dalbane.
0-1
0-2 
1-2

Så starter overtiden, enkelte publikummere har gitt opp og begynt å dra hjem, så plutselig 2-2!

Lystlunden «klikker» og det er full fyr, eneste vi tenker på er frem, frem, frem, og vi får plutselig ett innkast på tribunesiden, Kong Helge stormer opp – 3-2 og seier, resten er historie.

Etter matchen er blåst av, tar det jo helt av i hele Lystlunden, folk stormer banen i ren eufori, og folk er jo kjempeglade over seier, MEN så slår realiteten inn:
Hvordan gikk det med Mandalskameratene?

Og berg og dalbanen som jo akkurat var ferdig og hadde endt så bra, tar plutselig ny fart..

Dette var jo før smart telefoner etc, og man måtte jo fysisk ringe (evt følge med på tekst-tv) for å resultater..

Og neglebiting og usikkerhet over en lav sko, slo inn blant oss alle, minutter ble lange som år, mens vi ventet i spenning på å høre resultatet fra Mandal skulle komme over speakeranlegget.

Det varte og rakk, tia føltes som år, hvorfor i hel…. kommer ikke resultatet??

Jeg ser fremdeles Helge Fjeld for meg ute på banen i den «prikkete» keeperdrakta si, som går rundt og roper: «Si det da, si det da»!
Han sa akkurat det vi alle tenkte: «Si det da»!!

Etter noe som føltes som en evighet, spraka det i høytaleren, og speaker Svein Harald leste plutselig opp følgende resultat: Mandalskameratene 1 - Raufoss 2.

Da KLIKKA det for undertegnede, og hele Lystlunden tror jeg, og det «starta» med at Helge Fjeld løper som enn sinnsyk langs hele tribunen på «skyggesia» og bare roper: JAAAA, JAAAA.

Og vi alle andre bare hyler, jubler, griner og klemmer hverandre, og alle andre som var ute på den banen akkurat da.

Og UTE på banen etter kampen, så fikk vi virkelig se hvor mye dette betydde for veldig mange i Horten, og ikke bare oss i klubben og rundt laget.

Men mitt aller beste minne fra denne kampen er euforien og samspillet mellom tribune og oss spillere etter resultatet kom, men selve øyeblikket som står aller mest brent fast er:

Helge Fjeld, legenden selv, Mr. Ørn, i «lyrisk glede og galskap» løpe og juble og seier og fortsatt spill i 1 divisjon.

For en mann!! 

Mvh Sven

Vil du oppleve øyeblikket i 2001 og noen høydepunkter fra seinere klikk HER.