Motgang kan trylle frem magiske øyeblikk
Daniel Harbo Pinheiro har spilt aldersbestemt fotball i Ørn, og er en trofast Ørnsupporter, selv 20 år etter at han flytta fra Horten. Da han vokste opp var Falk i to-tre år bedre enn Ørn, men han fikk en barndomshelt i Ørn takket være oppmerksomhet fra en Ørnlegende.
Mitt beste Lystlunden-minne
Mitt beste minne i Lystlunden? Det er nesten ikke mulig å svare på. De historiske og surrealistiske kampene mot Lillehammer og Vålerenga er naturlige å trekke fram. Hvem kan vel glemme de elleville matchene? For en liten pjokk, på midten av 90-tallet, er det likevel noe annet som har brent seg fast i minnet.
Jeg klarer riktig nok ikke å tidfeste minnet nøyaktig. Sannsynligvis var det i 1994 eller i 1995 – en tid Ørn stort sett kjempa mot nedrykk. I 1994 tok Ørn ett fattig poeng på de åtte første seriekampene, men avsluttet heldigvis høstsesongen sterkt. Det gikk bedre i 1995, selv om poengfangsten var forholdsvis mager. Falk derimot, de var best i by’n, med mange gode spillere. Blant annet han som skjøt hardest i by’n, John «Kula» Andersen. Og Idris, selvsagt, målgarantisten.
Til og med i Løkkeserien var Falk vassere enn Ørnane. To av klassekompisene mine, Marius (Klemetsdal) og Sven Rune (Johansen), var i en egen liga. Førstnevnte var ekstremt rask og hadde et giftig venstrebein, mens sistnevnte kunne drible et helt lag i en telefonkiosk. Gutta som gikk på Nordskogen var minst like gode. Ballkontrollen til Ole Edvard (Bye), fysikken til Alexander (Solum) og finessen til Jørgen (Jakobsen). Det ble litt for mye Falk i en periode, må jeg innrømme.
Titt og ofte fikk jeg høre at brune drakter ikke var kult, og gjett om det ble bemerket at Ørn brukte rosa matchballer. Det siste kan jeg kanskje forstå. Rosa fotballer funker simpelthen ikke, spesielt når man kaver nederst på tabellen.
Som 10-åring var jeg likevel ukuelig optimist. Annenhver helg skulle jeg på Ørn-kamp, uansett. På den tida fikk jeg 20 kroner i ukelønn, akkurat nok til et Donald Duck-blad og litt smågodt, som jeg alltid kjøpte på Eikenkiosken ved Bekkajordet. Snopet tok jeg med meg på kamp.
Sammen med kompiser satt jeg ofte bak et av målene. Tanken var at vi skulle få se Ørn-scoringene på nært hold. Sett i ettertid var jo det en helt idiotisk strategi, fordi mye av spillet foregikk på motsatt banehalvdel og det var gjerne der scoringene kom.
Selvsagt var ikke alt bekmørkt på midten av 90-tallet, vi rykka tross alt ikke ned, men seirene satte ikke akkurat noen dype spor i meg.
Min første barndomshelt
Falk, Runar, Sandefjord, Mjøndalen - og mange flere - kom til Lystlunden og vant. Det er i hvert fall slik jeg tror det var. Men det jeg definitivt erindrer, er en spiller som så ut til å ta tapene tyngre enn de andre. Midt på egen halvdel, satt han som regel utslått, ved kampslutt. Etter en kamp, og selvsagt var det tap, løp jeg spontant bort til spilleren, tok fram godteposen og spurte om han ville ha. Til tross for at han var slukøret, sa Sven Pollen Solbakken ja. Wow! tenkte jeg. Der og da fikk jeg min første barndomshelt.
Siden Ørn ikke var bedre på den tiden, gjentok dette seg mange ganger. Hver gang var Pollen høflig nok til å si ja til pjokken som hadde null peiling på offside. De få sekundene jeg preika med Pollen var monumentale for en overivrig Ørn-gutt. For han var det sikkert ubetydelig, men for meg var det så stort at jeg blir litt rørt tre tiår senere. Pollen og Helge Fjeld, ikke bare barndomshelter, men også fotballguder gjennom ungdomsårene mine.
Jeg tipper at de som var i Lystlunden den dagen da Ørn slo Vålerenga, kommer til å huske headinga til Helge selv når de er på gamlehjem. Det er allikevel noe idyllisk med at motgang kan trylle frem magiske øyeblikk som blir til vakre minner med årene.
Godteposen fra Eikenkiosken, stopperlegenden Pollen og meg.
I Lystlunden.
Mitt beste Lystlunden-minne.
Daniel Harbo Pinheiro