Mitt første Lystlunden-minne

Kjetil Ramberg er vokst opp med og i Ørn og har kommet med en egen variant av «Mitt beste Lystlunden-minne». 

Ikke beste, men første 

Jeg vet ikke om det er mitt beste minne, så jeg jukser litt med utfordringen, men en kamp i 1972 er mitt første minne fra Lystlunden.
Jeg husker jeg 9 år gammel satt på parksiden omtrent der det nye mediesenteret er bygget nå.
Antagelig var jeg også på jakt etter flasker for å pante disse i den gule kiosken i retning av bygget Falk nå disponerer.
Mellom tribunen og kiosken stod Rolf Arnesen med sin Ford Anglia og solgte tjueett. Mener å huske at man vant sjokolade hvis du fikk opp luker med tall fra 17 til 21.

Faren min Kjell, hadde sin første sesong som trener for A-laget. Kjenner jeg han rett, var det en relativt intens og spent stemning under lørdagsfrokosten. Mora mi holdt nok roen. Hun var med i damegruppa. De betjente kiosken.

Kjell Ramberg og oppmann Egil Wenaas

I fem år på rad hadde Ørnlaget klart å holde plassen i 3. divisjon. Vi snakker om de virkelig magre årene fra siste del 60-tallet til opprykket i 1976.

Det er mange som har hevdet at Rolf Winther Johansen kanskje var den aller viktigste grunnen til at det gikk så bra som det tross alt gikk disse årene.
Rolf debuterte på a-laget i 1961, fikk U21-landskamper i 1965 og avsluttet Ørnkarrieren i 1978. Totalt ble det 189 kamper.
Han var keeperen som helst ikke ville stå i mål på treninga. Han trivdes vel så godt som utespiller.

«1972-sesongen var grundigere planlagt enn på mange år», heter det i jubileumsboka.
Til tross for det; i siste seriekamp var det igjen duket for en nervepirrende avgjørelse. Situasjonen var klar: Ørn måtte vinne for på nytt å redde plassen og Fram Larvik måtte vinne for å rykke opp.

Det er som om akkurat det er en del av klubbhistorien: veldig ofte avgjørende avslutningskamper. Det er jo ikke så rart at det blir sånn, men for Ørns del har det veldig sjelden vært midt-på-tabellen-avslutninger.
Kamper for å holde plassen har vel vært regelen, men også avgjørende oppgjør når opprykk har stått på spill. Kjedelig er det ikke; angstbitersk er vel en mer dekkende betegnelse på tilstanden.

Jeg husker det som altså var min første kamp som tilskuer som om det ikke var et ledig sete på Lystlunden Stadion, men i klubbens glimrende jubileumsbok «Ørnens flukt gjennom 100 år», står det 1000 tilskuere, så da stemmer nok det.
Av en eller annen grunn har det festet seg at Framsupporterne rundt meg skrek «Fram får 1 og 2 og 3, Fram går opp og Ørn går ned».

Ørns A-lag etter kampen mot Fram i oktober 1972
Faksimile: Gjengangeren

Det var bare Larvik Turn (som rykket opp) som slapp inn færre mål enn Ørn denne sesongen. Defensivt var det altså godkjent, men problemet var at det ble scoret for få mål; 11 på 17 kamper før siste serierunde. 

Så gikk det sånn det kan gå i fotball noen ganger: Det oppstår en nydelig flyt som kan være vanskelig forklare helt konkret. Ofte er det en kombinasjon av at taktikken klaffer, enkeltspillere står fram, laget fungerer, publikum er med og de viktige marginene er på helt rett side.

I hovedrollen: Ivar Mjøberg.
Han debuterte på A-laget så tidlig som i 1957 og spilte 307 kamper fram til 1974. Ivar har scoret mål både før og etter Fram-kampen (133 totalt), men som Gjengangeren skrev etter kampen: «Ikke ofte man har båret bruntrøyer på gullstol i Lystlunden».

Ivar Mjøberg scoret fire mål i 5-3-triumfen og Gjengangeren skrev nærmest panegyrisk:
«Festforestilling i Lystlunden da Ivar slo Fram 5-3 alene» med undertittelen «Offensivt og kjempende Ørnlag feiret store triumfer». Avisen modererte seg noe og mente laginnsatsen var formidabel.

Det har vært magiske kamper - helter også. I nyere klubbhistorie er Helge Fjeld og kampen mot Vålerenga et godt eksempel.

Mitt første minne i Lystlunden ga også magi. Og en ny helt.

Gjengangeren skrev etter kampen: «Laget fikk igjen troen på seg selv, det ble godbusser med sitt trofaste publikum igjen og forlot banen med en 5-3-seier som må ha gitt hver eneste Ørn – patriot en følelse av å vokse halvveis inn i himmelen». 

Selv har jeg vokst opp med klubben. Gode opplevelser har det blitt. Noen nedturer også. Men, kjedelig: aldri.

 Kjetil Ramberg

Artikkel fra Gjengangeren etter kampen mot Fram